Gjestene passerer – men oliventreet blir stående

En liten landsby ca. 20 km nord for Nice, der det ikke finnes turistbyrå, ingen souvenirbutikker og i grunnen heller ikke turister, det er Peillon. Den ligger vanvittig fint til på en fjelltopp, og jeg er sikker på at den har ligget der fra tidenes morgen. Den eneste utlendingen i lille byen er en hollender som maler bilder som får øyet til å bli stort og vått. Sist gang jeg snakket med ham sa han at han hadde møtt sin kvinne. Men hun ville ha ham tilbake til Holland. Jeg er spent på om han har oppfylt hennes ønske…

I denne lille bortgjemte perlen har jeg funnet et lite overnattingsted med en god restaurant og en vidunderlig terrasse. Et gammelt oliventre gir etterlengtet skygge på varme dager. Og på terrassen har vi kost oss med mang en god lunch. Og så har eieren av stedet vært så snill å kjøre oss til Peille. For det er dit vi kjører selv, setter bilen fra oss og går i et par timer i herlig terreng for å komme frem og nyte en god stund med mat og noe godt i høye stettglass. Langs stiene hører vi det skrangler i klatreutsyret som blir brukt av dem som sjonglerer seg opp de bratte fjellsidene.

Det er en vakker tur mellom disse to søster-byene. Men man bør gjøre avtale på forhånd om man vil ta turen til fots mellom landsbyene. For offentlig kommunikasjon her er det visst ingen som har tenkt på. Slike søndagsutflukter gjør meg helt lyrisk. Og når vi bryter opp, nikker jeg et au revoir mot oliventreet og tenker: vi gjester passerer, men oliventreet blir stående.

Velkommen til mitt elskede sør-franske landskap.
Har du lyst til å bli med oss på tur, kan du se mere på www.provencereiser.com